En hjemmekino kan kobles sammen på ulike måter. Metodene har endret seg med tiden, spesielt etter introduksjonen av HDMI. Før HDMI-grensesnittet slo gjennom, var den vanligste metoden å koble alle avspillingsenheter til mottakeren med en lydkabel og til T

Metoden for sammenkobling, som i denne håndboken henvises til som "den klassiske metoden", går ut på å koble sammen alle avspillingsenheter med både mottakeren og TV-apparatet. Hvis for eksempel en Blu-ray-spiller skal integreres i hjemmekinoen, ­kobles den til TV-apparatet med en bildekabel (f.eks. HDMI eller komponentvideo) og til mottakeren med en lydkabel (f.eks. digital koaksial eller Toslink).

Ulempen med denne tilkoblingsmetoden er at den er noe omstendelig å administrere. For å bytte bildekilde (f.eks. veksle mellom Blu-ray-spillere og digitale TV-bokser), må TV-seeren bytte inngang både på mottakeren og TV-apparatet. Dette krever også at det finnes rikelig med bildeinnganger på TV-apparatets respektive lydinnganger på mottakeren. Sist, men ikke minst gjør tilkoblingsmetoden det vanskelig å oppnå en ryddig kabelføring, ettersom svært mange kabler må trekkes til TV-apparatet.

Med HDMI-metoden kobles hjemmekinoen sammen i en kjede. Der fungerer mottakeren som et sentralt tilkoblingspunkt som alle avspillingsenheter kobles til. Mottakeren kobles i sin tur til TV-apparatet med en enkelt HDMI-kabel. For å veksle mellom avspillingsenheter er det nok å endre bilde- og lydinngangen på mottakeren.

akket være mottakerens vekslingsfunksjon blir det også lettere å oppnå en ryddig kabelføring. Uansett hvor mange avspillingsenheter som kobles til, holder det med én HDMI-kabel mellom mottakeren og TV-apparatet. Dette betyr at bare to kabler må gå til TV-apparatet (den nevnte HDMI-kabelen og TV-apparatets strømkabel).

Du finner mer informasjon om hvordan funksjonene HEC (HDMI Ethernet Channel) og ARC (Audio Return Channel) har forenklet tilkoblingen av HDMI-utstyr.

HDMI-seriens tilkoblingsmåte åpner veien for muligheter for bruk av HDMI-matriser. Slike metoder brukes for flere avspillingsenheter (f.eks. Blu-ray-spillere, digitale TV-bokser og spillkonsoller) som kobles til både TV-er og projektorer. Enklere mottakere har vanligvis flere HDMI-innganger, men bare én HDMI-utgang. Avanserte mottakere med innebygde HDMI-matriser har både flere innganger og flere utganger. En hjemmekinoeier kan dermed bytte mellom hvilken bildekilde vedkommende ønsker å motta signalet fra, samt hvilken TV eller projektor bildet skal vises på!

HDMI-matriser er også tilgjengelige som frittstående enheter som kan brukes hvis hjemmekinoen er tilkoblet etter den klassiske metoden.