Utvidelseskort

Utvidelseskort

Nesten alle hovedkort er utstyrt med integrert nettverkskort og lydkort. Dette har medført at markedet for utvidelseskort har blitt redusert, men det eksisterer fremdeles i en viss grad. Dette kapitlet begynner med å ta en nærmere titt på digital lyd og deretter selve lydkortene og andre tilleggskort.

Digitalisering av lyd (PCM)

Analog lyd kan sammenlignes med bølger sprer seg ut på en vannflate. Avstanden mellom bølgetoppene er bølgelengden, som er relativ i forhold til frekvensen. Jo tettere de er, jo høyere er frekvensen. Høyden på bølgene svarer i samme lignelse til lydens amplitude, som forteller hvor sterk lyden er.

For å lagre analog informasjon digitalt må den først gjøres om til ettall og nuller. Løsningen er å ta gjentatte målinger og lagre bølgens egenskaper ved de nøyaktige måletilfellene. Hvis dette gjøres ofte nok, oppfatter det menneskelige øret at lyden er like god som den analoge kilden. Teknologien kalles for PCM (Pulse Code Modulation).

Digitalisering av en analog lydbølge med PCM-teknologi.

For å oppnå CD-kvalitet kreves 44 100 måleverdier per sekund (44,1 kHz). Begrepet samplingsfrekvens beskriver dette. Frekvensen (antallet måleverdier per sekund) er avgjørende for hvor bra den avkodede lyden blir. Også lydens oppløsning er viktig. Den måles i biter og beskriver forenklet hvor nøye lyden gjengis. Du kan sammenligne det hele med et bygg av små klosser: jo mindre klosser som brukes, jo mer likt det opprinnelige blir det. For CD-kvalitet brukes 16-biters lydoppløsning. Den beste ukomprimerte lyden som HDMI-signalet kan håndtere, er åtte kanaler med 192 kHz samplingsfrekvens og 24 biters oppløsning. Les mer om dette i Hjemmekino 7.

I datasammenheng brukes sjelden ukomprimert CD-lyd. I stedet pleier lyden å blir ­lagret komprimert. Komprimeringsteknologien går ut på å fjerne slik informasjon som det menneskelige øret ikke kan registrere. MPEG-algoritmen som brukes, er laget for ­akkurat dette. Les mer om Hjemmekino 3.

Lydkortet

Lydkortets jobb er å gjøre digital informasjon om til analog. Vanligvis har lydkortet også den motsatte funksjonen: konvertere et analogt signal fra en mikrofon til digitale data som datamaskinen kan lagre eller sende videre. Noen ganger har lydkortet også en såkalt linjeinngang som kan brukes til å koble radion til datamaskinen og spille inn sangene som den mottar.

Fargekodingen over finnes vanligvis på lydkort. Se håndboken til lydkortet for mer info­rmasjon. Mikrofonen kobles til den rosa inngangen, og fronthøyttalerne til den lyse­grønne utangen.

Som regel finnes det også en SPDIF-utgang på lydkortet for å kunne sende ut digital lyd til en hjemmekinomottaker. Den digitale utgangen pleier å være hvit eller oransje og er merket med DIGI IO eller SPDIF.

Noen ganger er det verken en optisk toslink-kontakt eller en digital koaksialkontakt som sitter på lydkortet. I stedet er det en 3,5 mm-teletilkobling. Hvis den er elektrisk, kan det kobles en adapter til den for å omforme den til en RCA-kontakt, slik at en vanlig koaksialkabel kan tilkobles. Hvis den er optisk, finnes det ferdige kabler for dette formålet.

Adapter for å koble en RCA-kabel til en digital elektrisk 3,5 mm-utgang
Adapter for å koble en toslink-kabel til en digital optisk 3,5 mm-utgang

Selv om hovedkortet har et innebygd lydkort, kan det være grunn til å installere et separat sådant. Det innebygde lydkortet gir vanligvis relativt lav lydkvalitet og kan også lett tiltrekke seg forstyrrelser fra andre kretser i datamaskinen. Det er for eksempel ganske vanlig at det er en svak raslelyd i hodetelefonene når en USB-tilkoblet mus beveges.

Flere lydkort

I moderne operativsystemer er det ingen problemer å arbeide med flere lydkort. ­Dette gjør det mulig å velge hvor lyden skal gå. Dette er spesielt nyttig hvis ekstra USB-høyttalere skal tilkobles, eller hvis lydutgangen skal være fri for høyttalerne, samtidig som et headset er tilkoblet.

Lydinnstillinger kan enten angis generelt for hele datamaskinen eller slik at bare ett bestemt program berøres. Innstillingene foretas i Kontrollpanel i Windows eller Systemvalg i Mac OS X.

Nettverkskort

Datamaskinen trenger sjelden kompletteres med nettverkskort, siden det nesten alltid er innebygd et nettverkskort på hovedkortet. Noen ganger hender det imidlertid at den integrerte kretsen blir ødelagt, og da er det fint å kunne installere et nytt kort. Noen ganger støtter heller ikke det integrerte nettverkskortet gigabithastigheter. Dette kan være ytterligere en grunn til å installere et nytt nettverkskort. Nettverkskort finnes med PCI-, PCI Express- og USB-tilkobling (se eksempler på sokler på neste side).

Når det gjelder trådløse nettverkskort, finnes det et langt større behov for å komplettere med ekstra kort, siden stasjonære datamaskiner sjelden har trådløse nettverkskretser innebygd. Nettverkskortene er tilgjengelige i en rekke utførelser med forskjellige sokler.

Kontrollerkort

Det finnes ulike kontrollerkort som kan brukes til å utvide datamaskinen med nye eller flere grensesnitt. Hvis USB-portene er oppbrukt, eller hvis datamaskinen bare støtter den gamle USB 2.0-standarden, kan du installere en ny USB 3.0-kontroller. Kontrollerkort er også tilgjengelig for blant annet FireWire, eSATA, SATA og EIDE. Disse kortene har samme interne tilkoblinger som nettverkskortene (PCI eller PCI Express).

I stasjonære datamaskiner er det to typer tilkoblinger som brukes til å installere utvidelseskort. Den ene er PCI, som har eksistert i lang tid, og den andre er den oppdaterte varianten PCI Express x1. PCI Express x1-sokkelen er betydelig mindre enn PCI-sokkelen. I fremtiden vil bare PCI Express brukes, da den dessuten er raskere. PCI Express finnes i sin tur i fire varianter med god kompatibilitet med hverandre (les mer i Datamaskin 16.1):

  • PCI Express x1
  • PCI Express x4
  • PCI Express x8
  • PCI Express x16 (for grafikkort)
Kontrollerkort for EIDE og SATA med den eldre PCI-tilkoblingen
Kontrollerkort for EIDE og SATA med den nye PCI Express-tilkoblingen

I bærbare datamaskiner finnes det tre typer kortplasser. Den eldste er PCMCIA (eller PC Card som den også kalles), som er på vei til å bli faset ut. Erstatteren heter Expresscard og er tilgjengelig i to forskjellige utførelser. Den ene kalles for Expresscard 1x (også kjent som Expresscard/34), og den andre kalles for Expresscard 2x (også kjent som Expresscard/54). Forskjellen ligger i hvor stor plass de tar.  ExpressCard 1x-kort passer også i Expresscard 2x-sokkelen. Det er relativt vanlig at bærbare datamaskiner i bedriftssegment er utstyrt med Expresscard.

Kontrollerkort for eSATA med den eldre PCMCIA-tilkoblingen (PC Card)
Kontrollerkort for eSATA med
Expresscard 2x-tilkoblingen
Kontrollerkort for eSATA med Expresscard 1 x-tilkoblingen. Passer også i Expresscard 2 x-sokkelen
Sist endret: 2015-10-15