Dagens oppløsninger

Dagens oppløsninger

For TV-apparater og TV-sendinger fokuseres det på fire ulike formater som kalles SD (standard oppløsning; engelsk: Standard Definition), HD (høy oppløsning; engelsk: High Definition), Full HD og Ultra HD. Den viktigste forskjellen mellom disse fire formatene er hvor mange linjer bildet består av og hvordan linjene oppdateres. Bildet blir mer detaljrikt jo flere linjer det består av og jo oftere det oppdateres.

SD

Vårt standarduppløste, analoge TV-system i Norden har en oppløsning på 576i og en oppdateringsfrekvens på 50 Hz. Dette betyr at hvert bilde består av 576 linjer og at halve bildet oppdateres 50 ganger per sekund (tilsvarer dermed 25 hele bilder per sekund).

Trenden mot HD-alternativer er tydelig, men til og med i dag har de fleste TV-­sendingene standardoppløsning. DVD-filmer har også standardoppløsning.

HD

En økende andel TV-sendinger tilbys nå med det som kalles "HD-oppløsning", men det finnes faktisk to ulike oppløsninger som havner inn under denne benevnelsen: 720p og 1080i. 720p betyr 720 linjer som oppdateres progressivt (alle linjer hver gang), mens 1080i betyr 1080 linjer som oppdateres med linjefletting (annenhver linje oppdateres om gangen). Det kreves like høy båndbredde for å sende de to formatene, men det hersker stor uenighet om hvilket av dem som er best. Dette skyldes at de er best i ulike sammenhenger! 720p-bildet oppdateres oftere enn 1080i-bildet, men det kan ikke bli like detaljert. Et stillestående bilde som for eksempel viser en nyhetsoppleser, blir bedre med 1080i på grunn av den høyere oppløsningen. En sportssending blir derimot bedre med 720p, fordi den høye oppdateringsfrekvensen kreves for å fange bevegelsene.

Når det gjelder dataspill, er det også fortsatt vanlig med HD-oppløsning. Forrige generasjons spillkonsoller (Xbox 360 og Playstation 3) hadde støtte for en høyere oppløsning, men mange av spillene deres var til tross for dette bare tilgjengelige med HD-oppløsning.

TV-apparater som kan håndtere HD-materiale, kalles HD-ready (norsk: HD-klare). For å unngå at forskjellige TV-produsenter skulle lage sine egne definisjoner av hva HD var, innførte EICTA (European Information & Communications Technology Industry Association) denne fellesmerkingen.

En TV-produsent som ønsker å kalle TV-apparatet sitt for HD-ready, må oppfylle følgende kriterier1:

Inngangene skal være i stand til å håndtere 1280 x 720 med progressiv oppdatering på 50 og 60 Hz ("720p").

Inngangene skal også være i stand til å håndtere 1920 x 1080 med linjefletting på 50 og 60 Hz ("1080i").

TV-apparatet skal være utstyrt med en analog YPbPr-inngang (komponentvideo).

TV-apparatet skal være utstyrt med enten en HDMI- eller en DVI-inngang, og det skal ha støtte for kopibeskyttet overføring (HDCP).

Logoen som kan brukes på TV-apparater hvis de oppfyller kravene for HD-ready.

Full HD

Full HD-oppløsningen kombinerer fordelene fra 720p med fordelene fra 1080i. Full HD-bilder, som kalles 1080p, har både oppdateringsfrekvensen fra 720p og detaljrikdommen fra 1080i. Det kreves imidlertid dobbelt så høy båndbredde for å sende Full HD-materiale som HD-materiale. Full HD-oppløsningen brukes derfor i dag der båndbredden ikke er noe problem, for eksempel for Blu-ray-filmer. Den brukes til og med i mange nettbaserte strømmingstjenester for film, men selv om oppløsningen er den samme, betyr det ikke at nettbasert film og Blu-ray-film holder samme kvalitet. Det handler nemlig også om hvor mye materialet komprimeres. Les mer om dette i Hjemmekino 3.

På de siste spillkonsollene (Xbox One og Playstation 4) er de fleste spillene i Full HD-oppløsning, selv om en del nye spill fortsatt har lavere oppløsning.

EICTA har også utarbeidet en liste over egenskaper som TV-apparater må ha for å få merket "HD-ready 1080p". I tillegg til kravene for HD-ready-merkingen må TV-apparatene også oppfylle følgende krav2:

  • Oppløsningen skal være minst 1920 x 1080 og oppdateringen skal være progressiv. Det er ikke bare inngangene som skal være i stand til å motta oppløsningen. Skjermen må også kunne vise den.
  • En digital inngang skal kunne motta de mest relevante oppdateringsfrekvensene. Dette innbefatter 24, 50 og 60 Hz. Les mer om dette i Hjemmekino 1.5.
Logoen som kan brukes på TV-apparater hvis de oppfyller kravene for HD-ready 1080p.

Ultra HD 4k

I mange år har Full HD i stor utstrekning vært den høyeste videooppløsningen vi har hatt tilgang til. Nå begynner etterfølgeren på alvor å nærme seg. Den kalles enten Ultra HD (forkortet til UHD), 2160p eller "4k". Navnet 2160p sikter til at bildet består av 2160 linjer som oppdateres progressivt. Oppløsningen blir da 3840 x 2160 med 16:9-størrelsesforhold, noe som er fire ganger høyere enn 1080p. I motsetning til tidligere nevnte oppløsningssystemer som er navngitt etter den vertikale oppløsningen, er 4k (dvs. 4000) navngitt etter den horisontale oppløsningen.

Ultra HD (4k) har fire ganger høyere oppløsning enn Full HD.

Siden 2012 har interessen for Ultra HD økt jevnt og trutt, men før Ultra HD kan slå gjennom i stor skala, finnes det tre store hindringer. Først og fremst lider Ultra HD av det klassiske dilemmaet "hønen eller egget". Så lenge det ikke finnes Ultra HD-materiale, kommer ikke forbrukerne til å be om Ultra HD-utstyr. Filmselskapene kommer i sin tur til å være uinteresserte i å utgi materiale i Ultra HD-oppløsning så lenge det ikke finnes noen som kan spille av slikt materiale.

Den andre hindringen er usikkerhet med hensyn til hvordan Ultra HD-materiale skal distribueres. Skal det leveres på optiske plater, Flash-minner, harddisker eller kanskje via videostrømmings- og videonedlastingstjenester på nettet? Med et marked som stadig beveger seg mot nettbaserte tjenester, kan det tyde på at optiske plater er en kortsiktig løsning å satse på. Blu-ray Disc Association (BDA) mener at det er et marked for optiske plater og lanserer høsten 2015 en ny Blu-ray-versjon for Ultra HD-film. Om ikke annet kan dette være en løsning i påvente av at nettverksinfrastrukturen får støtte for strømming av lett komprimert Ultra HD-materiale. Hvis en Ultra HD-langfilm komprimeres omtrent like hardt som en Full HD Blu-ray-film, vil den kreve opptil 100 GB lagringsplass. Fordelt på to timer betyr dette 14 MB/s (megabyte per sekund), som tilsvarer 112 Mb/s (megabit per sekund). 112 Mb/s er ingen urimelig nedlastingshastighet på fiber- og bynett, men det er få som har tilgang til en så høy, kontinuerlig hastighet. Les mer om tilkoblingshastigheter og konvertering mellom bit og byte Datamaskin 1.6.

Hvilken distribusjonsløsning som til slutt vinner, er det for tidlig å si noe om. I USA har Sony løst problemet ved hjelp av sin egen Ultra HD-mediespiller som kan laste ned Ultra HD-film via tjenesten ”Video Unlimited 4k”. Samsung har begynt å selge Ultra HD TV-apparater der det følger med en USB-harddisk som er fullpakket med Ultra HD-filmer. Netflix strømmer video i Ultra HD-kvalitet, noe de har fått til ved å bruke den mer effektive komprimeringsteknologien H.265 (les mer i Hjemmekino 3.7) og veldig hard komprimering av filmen. Overgangen til H.265-komprimering gjør imidlertid at Netflix Ultra HD-tjenesten ikke kan leveres til alle Netflix-spillere, men bare til spillere som har støtte for teknologien. Innledningsvis vil dette bare være Netflix-spillere som er innebygd i Smart-TV-systemet på enkelte Ultra HD TV-apparater.

En annen strømmingstjeneste som allerede i skrivende stund tilbyr Ultra HD-oppløst materiale, er YouTube. Prøv å søke på for eksempel "4k Ultra HD", så får du opp et lite utvalg av filmklipp i Ultra HD-oppløsning. Husk å endre kvalitetsinnstillingen til 2160p for å få riktig oppløsning. Tenk også på at du må ha en skjerm med høyere oppløsning enn Full HD for at det skal være verdt det.

Se på Ultra HD-film allerede i dag via YouTube (filmen Tears of Steel vises).

Ultra HD-filmer på YouTube er av åpenbare grunner hardt komprimerte. Hvis du vil teste med en film av høyere kvalitet, anbefaler vi de dataanimerte kortfilmene Sintel og Tears of Steel. De er utgitt under Creative Commons-lisensen som (kort fortalt) gjør at de kan deles og vises fritt. Les mer om filmprosjekter og last ned filmer i Ultra HD-oppløsning fra www.sintel.org og mango.blender.org.

Den tredje og siste hindringen for Ultra HD-lansering er at HDMI 1.4 bare har begrenset støtte for den høye oppløsningen. HDMI 1.4 klarer den nemlig bare med 24p (24 progressive bilder per sekund) og 30p. Det holder for de fleste filmer, men i spillsammenheng er det ønskelig med minst 60p (60 progressive bilder per sekund). Støtte for 60p kom først med HDMI 2.0 (les mer i Hjemmekino 7.2). Vi anbefaler derfor alle Ultra HD TV-kjøpere å gjøre en grundig undersøkelse av hvorvidt et tiltenkt TV-apparat enten har støtte for eller kommer til å få støtte for HDMI 2.0 via en oppgradering!

Hvilken støtte dagens spillkonsoller (Xbox One og Playstation 4) vil få for Ultra HD, er i skrivende stund uklart. Mest sannsynlig vil de før eller senere få støtte for avspilling av Ultra HD-film. Derimot vil de nok ikke få støtte for Ultra HD-oppløste spill (pga. deres begrensede ytelse).

Ultra HD 8k

Jakten på høyere og høyere oppløsning ser ut til å aldri ta slutt. Faktum er at etterfølgeren til Ultra HD 4k-oppløsning allerede er planlagt. Når ITU (International Telecommunication Union) presenterte Ultra HD-standarden, forklarte de at den ville ha to nivåer: Innledningsvis Ultra HD 4k (2160p) og på sikt Ultra HD 8k (4320p)3. Ultra HD 8k består altså i sin tur av dobbelt så mange linjer og fire ganger flere piksler enn Ultra HD 4k. Ultra HD 8k tilsvarer dermed utrolige 32 megapiksler!

Fremtidige Ultra HD 8k er ekstremt høyoppløst.

Referanser

1. EICTA (2005). Conditions for High Definition Labelling of Display Devices. Pressemelding fra 19.

2. EICTA. ”HD ready 1080p” License Agreement. Lisensavtale.

3. ITU (2012). Ultra High Definition Television: Threshold of a new age. Pressemelding fra 24. mai 2012.

Sist endret: 2015-10-20