Dagens surroundlyd

Dagens surroundlyd

På samme måte som det finnes ulike oppløsninger for TV-bilder, finnes det også ulike typer surroundlyd. Hva angår lyd til film, brukes vanligvis Dolby Digital, DTS, Dolby True-HD eller DTS HD-MA.

Dolby Digital (AC-3)

Dolby Digital (AC-3) er en sann klassiker. Dolby Digital brukes blant annet som surroundlyd til HDTV-kanalene våre og er ett av to vanlige lydformater på DVD-plater.

Dolby Digital er en kodek som komprimerer lyden med tap (les mer i Hjemmekino 3). Akkurat som en MP3-sang ofte har dårligere lydkvalitet enn den samme sangen på en CD-plate, innebærer Dolby Digital en viss forringelse. Hva angår høyttalerkanaler, kan Dolby Digital håndtere alt fra en enkelt monokanal og opptil 5.1-lyd.

I dag er støtte for Dolby Digital en standardfunksjon på mottakere og de fleste avspillingsenheter. Lyden kan enten overføres via en digital koaksialkabel, Toslink-kabel eller HDMI-kabel (alternativene som er vanlige i hjemmekinosammenheng).

Dolby Digital Plus (E-AC3)

Dolby Digital Plus (E-AC3) er en videreutvikling av Dolby Digital. Standard Dolby Digital kan for eksempel ikke håndtere 7.1-lyd. Det kan derimot Dolby Digital Plus. Plus-versjonen kan også håndtere en høyere bithastighet (flere kilobit per sekund). Dette gjør at lyden ikke trenger å komprimeres like hardt, noe som gir bedre lydkvalitet. Det er imidlertid ikke mulig å overføre Dolby Digital Plus-lyd via en digital koaksialkabel eller Toslink-kabel. Dette krever HDMI (det eneste alternativet som er vanlig i hjemmekinosammenheng).

I dag brukes Dolby Digital Plus på enkelte Blu-ray-plater og i strømmingstjenester for film. Teknologien brukes blant annet av Netflix, selv om ikke alle filmene og TV-seriene deres har så god lyd.

Dolby Digital Plus opprettholder kompatibilitet med standard Dolby Digital. Dette betyr at du kan spille av Dolby Digital Plus-lydspor, selv om hjemmekinoen ikke har støtte for Plus-versjonen. Av åpenbare grunner går man da imidlertid glipp av forbedringene som Dolby Digital Plus medfører.

DTS

DTS (Digital Theater Systems) er en annen lydkodek som i likhet med standard Dolby Digital brukes på DVD-plater. De to kodekene har mange likhetstrekk. Begge medfører tap og kan håndtere opptil 5.1-lyd. DTS-lyd kan også overføres via samme typer kabler som Dolby Digital.

DTS-støtte er ikke like vanlig som Dolby Digital-støtte. Ikke alle DVD-spillere og mottakere har støtte for dekoding av DTS. DVD-plater med DTS-lyd pleier derfor også å ha et tilknyttet Dolby Digital-lydspor som TV-seeren kan velge hvis vedkommendes hjemmekino ikke har DTS-støtte.

DTS-lydspor ble lenge brukt i filmindustrien for å markedsføre høykvalitetslyd. Mange hjemmekinoentusiaster foretrakk DTS-lyd fremfor Dolby Digital-lyd, selv om det var omstridt hvorvidt det virkelig representerte bedre lydkvalitet. I dag er denne debatten uvesentlig, ettersom vi har fått nye teknologier som er mye bedre enn både Dolby Digital og DTS. 

Dolby True-HD

Dolby True-HD skiller seg fra Dolby Digital, Dolby Digital Plus og DTS på et vesentlig punkt: lyden komprimeres tapsfritt. Dette betyr at den tar mindre plass sammenlignet med helt ukomprimert lyd (LPCM, som forklares nærmere senere i dette kapittelet), men at lydkvaliteten til tross for dette er like god!

Dolby True-HD er én av to vanlige kodeker som brukes for lyd på Blu-ray-plater. Hva angår høyttalerkanaler, har Dolby True-HD støtte for opptil 7.1-lyd. For å overføre Dolby True-HD-lyd må avspillingsenheten kobles til mottakeren med en HDMI-kabel (eller en DisplayPort-kabel, men slike er uvanlige i hjemmekinosammenheng). Det er med andre ord ikke mulig å overføre Dolby True-HD-lyd med en digital koaksialkabel eller en optisk Toslink-kabel.

Dolby True-HD er ikke bakoverkompatibel med Dolby Digital. Det finnes imidlertid ingenting som hindrer at en film inneholder både Dolby True-HD-lydspor og Dolby Digital-lydspor (for å opprettholde kompatibiliteten med eldre utstyr).

DTS-HD Master Audio

DTS-HD Master Audio (DTS-HD MA) er i likhet med Dolby True-HD en fullstendig tapsfri lydkodek. De to kodekene brukes også i samme sammenheng (Blu-ray-film), har støtte for samme antall lydkanaler (7.1) og kan overføres via de samme kablene (HDMI eller DisplayPort).

En praktisk egenskap ved DTS-HD Master Audio er bakoverkompatibiliteten. Selv om en hjemmekino ikke kan dekode DTS-HD Master Audio, kan den mest sannsynlig spille av lyden. DTS HD Master Audio-lydstrømmen inneholder nemlig til og med DTS-lyd (som omtales tidligere i dette kapittelet). Det er derfor tilstrekkelig at hjemmekinoen støtter DTS for at lyden skal kunne dekodes. Det blir selvfølgelig ingen tapsfri lyd, men det blir lyd i alle fall!

LPCM

LPCM (Linear Pulse-Code Modulation), også kalt PCM, er den grunnleggende måten å lagre og overføre ukomprimert digital lyd på. Det er for eksempel slik lyden er lagret på CD-plater. Fordelen med LPCM i hjemmekinosammenheng er at det er et "språk" som alle digitale lydenheter forstår. Det er for eksempel ikke alle mottakere som forstår Dolby True-HD, men alle forstår i alle fall LPCM.

Ulempen med LPCM er at lyden, på grunn av sin ukomprimerte natur, tar svært stor plass. Selv om det rent teknisk er mulig å lagre LPCM-lyd på DVD- og Blu-ray-plater, pleier lyden vanligvis å komprimeres med eksempelvis Dolby Digital eller Dolby True-HD før den lagres.

Dekoding

Når lyden kodes med noen av de nevnte kodekene, tar den mindre plass. Det kan sammenlignes med at en databruker legger et dokument i en ZIP- eller RAR-mappe. For å kunne spille av lyden på et senere tidspunkt, må den først dekodes (dokumentet i lignelsen må hentes ut av ZIP- eller RAR-mappen).

Dekodingen av en films lydspor (f.eks. Dolby True-HD) kan enten skje i avspillingsenheten eller i mottakeren. Hvis både avspillingsenheten (f.eks. Blu-ray-spilleren) og mottakeren har støtte for Dolby True-HD-dekoding, er dekodingsområdet av underordnet betydning (så lenge avspillingsenheten og mottakeren er koblet sammen via HDMI). Hvis dekodingen skjer i avspillingsenheten, blir lyden sendt som LPCM til mottakeren (digital og ukomprimert). Hvis dekodingen skjer i mottakeren, vil avspillingsenheten la lyden passere forbi sin interne dekoder og bare sende videre Dolby True-HD-lyden helt uforandret. Dette kalles vanligvis "bitstrøm", noe som er en ganske underlig benevnelse ettersom LPCM også er en form for bitstrøm.

Hvis bare avspillingsenheten eller mottakeren har støtte for dekoding av den aktuelle kodeken, er det derimot av høy betydning hvor dekodingen finner sted. Hvis mottakeren for eksempel ikke har støtte for dekoding av DTS-HD MA-lyd, må avspillingsenheten ha det, slik at den kan konvertere lyden om til LCPM før den sendes til mottakeren.

Ettersom LCPM lydkvalitetsmessig er på høyde med Dolby True-HD og DTS-HD MA, medfører ikke dekodingen i avspillingsenheten noen ulempe. Det vil imidlertid ikke vises på mottakerens display at det er Dolby True-HD eller DTS-HD MA som brukes, noe som ellers kan være nyttig for å få informasjon om hvilken lydtype som spilles av.

Ved avspilling av Dolby Digital- eller DTS-lyd på en digital koaksial- eller Toslink-tilkoblet avspillingsenhet, er det viktig å velge dekoding i mottakeren! Dette skyldes at verken digital koaksial eller Toslink kan overføre 5.1 LPCM-lyd. Hvis dekodingen skjer i avspillingsenheten (f.eks. en DVD-spiller), blir bare stereolyd sendt til mottakeren. Det er derfor bedre å sende Dolby Digital- eller DTS-lyden uforandret hele veien til mottakeren og la den dekode lyden der i stedet. Ved tilkobling via HDMI spiller ikke dette noen rolle, ettersom HDMI kan overføre 5.1 LPCM-lyd (HDMI kan til og med håndtere 7.1 LPCM-lyd).

Sist endret: 2015-10-20