Standarden populært kjent som Firewire heter egentlig IEEE 1394. Den har også fått andre navn som iLink (brukes av Sony). Standarden finnes i to forskjellige versjoner kalt henholdsvis Firewire 400 og Firewire 800. Tallet i navnet refererer til hastigheten (i Mb/s). Firewire ble tidligere hovedsakelig brukt i Mac-maskiner, i for eksempel eksterne harddisker og lydkort. Firewire var også en vanlig tilkobling for videooverføring fra DV-kameraer.

Firewire og USB 2.0 har mange likheter, men de er ikke kompatible med hverandre. Det er derfor ikke mulig å konvertere fra den ene til den andre standarden med passive adaptere. For å koble en Firewire-harddisk til en datamaskin som ikke har en Firewire-port, må datamaskinen være utstyrt med en separat Firewire-kontroller. Den kan enten kobles til PCI, PCI-express eller Thunderbolt.

Firewire 400 kan håndtere opptil 400 Mb/s og er på papiret tregere enn USB 2.0 (480 Mb/s). I virkeligheten er vanligvis Firewire noen få Mb/s raskere enn USB 2.0 fordi Firewire kan bruke en større prosentandel av databåndbredden til å sende informasjonen.

Firewire 800 er en videreutvikling som ikke fikk like stort gjennomslag som forgjengeren. Den bruker en annen kontakttype enn Firewire 400 og ble derfor ikke like utbredt. Standarden er bakoverkompatibel ved bruk av passive adaptere. Disse lar deg koble en Firewire 400-enhet til en Firewire 800-port.

E-sata (ekstern Sata) er blant de beste tilkoblingene for eksterne harddisker, sammen med USB 3.0, USB 3.1 og Thunderbolt. E-sata er egentlig det samme signalet som vanlig Sata, men kabelen er designet for ekstern bruk. Både kabelen og kontaktene er sterkere og bedre skjermet. Det gjør det mulig å bruke E-sata-kabler på opptil to meter. Vanlig maksimal lengde for Sata er ellers bare én meter. Kontakten som brukes til ekstern bruk har også et annet utseende. Med samme kontakt ville det vært en risiko for at det det ble brukt en uskjermet kabel der en skjermet skulle vært brukt.

Forskjellen mellom ekstern (venstre) og intern Sata-tilkobling (høyre).

Med E-sata er det mulig å oppnå høyere hastigheter enn det som er mulig med USB 2.0 og Firewire. Det skyldes blant annet at signalet ikke trenger å konverteres, men kan sendes uendret hele veien til Sata-kontrolleren. Ellers må den først konverteres til USB eller Firewire, og når den er vel framme ved datamaskinen må den konverteres tilbake.

Med lanseringen av USB 3.0 ble behovet for E-sata redusert. Begge standardene overgår langt større hastigheter, som dagens harddisker kan håndtere, og fordelen med USB er at USB er mer utbredt.