Nettverkskabel

I dette kapitlet går vi gjennom hvordan en nettverkskabel er bygget opp og fungerer. Neste kapittel fortsetter deretter med å undersøke hvordan nettverkskabelen installeres. Det er mange fordeler ved å kunne lage sine egne kabelinstallasjoner, siden det da er mulig å få nøyaktige lengder og unngå kabelrot. Dette er en nødvendig kunnskap for å kunne trekke kabler gjennom vegger, fordi hullet ellers må være svært stort for at hele kontakten skal gå gjennom. Vennligst les veiviseren et par ganger, og prøv det først på en kabelstump. Det er litt tidkrevende, men faktisk ikke så vanskelig som det ser ut.

Ved installasjon av nettverk, brukes en såkalt TP-kabel. TP står for Twisted Pair, som betyr at de åtte lederne i kabelen er tvunnet parvis. Dette spiller en viktig rolle for ­kabelens elektriske egenskaper.

TP-kabelen er følsom, og det kan oppstå feil hvis:

• Kabelen monteres i for skarpe bend. Unngå å bøye kabelen mer enn at det er mulig å legge en snusboksen i bendet.
• Kabelen klemmes for hardt med buntebånd eller spikres fast med for små stifter. 7 mm er vanligvis en passelig størrelse på spikerstifter. 
• Parene tvinnes opp for mye (maks 13 mm for kat5e og 5 mm for kat6).
• Kablene er for lange (maks 100 meter mellom to enheter).

Kablene deles inn i ulike kategorier. De angir i hovedsak hvilke hastigheter kablene håndterer.

UTP og FTP er to forkortelser som angir om nettverkskabelen er skjermet eller ikke. FTP (Foiled Twisted Pair) har et lag med folie rundt de samlede lederne for å unngå forstyrrelser utenfra. Hvis det er problemer med elektromagnetiske forstyrrelser eller hvis kabelen skal trekkes sammen med sterkstrømsledninger, er dette er et godt valg. For de fleste installasjoner holder det imidlertid med UTP (Unshielded Twisted Pair). UTP-kabelen har ikke den ekstra skjermingen, noe som gjør den enklere å arbeide med.

UTP og FTP er egentlig forkortelser. For å være helt nøyaktig skal det også angis om de enkelte parene er individuelt skjermet eller ikke. UTP skrives som U/UTP på fagspråket, noe som betyr at kabelen ikke har skjerming i det hele tatt. FTP skrives som F/UTP for å beskrive at kabelen har en skjerm rundt alle lederne, men ikke rundt de enkelte parene. Hvis det er skjerming rund hele kabelen og rundt de enkeltparene, brukes F/FTP-kabel eller S/FTP-kabel, der bokstaven S står for shield. Da er det en flette rundt kabelen og en folieskjerm rundt de enkelte parene.

Myk kabel er flertråds, noe som betyr at de åtte lederne igjen består av mange tynne tråder. Den myke kabelen brukes til tilkoblingskabler (patchkabler). Det må brukes myk kabel ved montering av RJ45-kontakter.

Solide kabel er litt stivere, siden den er entråds (ledere av enkelttråder). Solide kabel brukes ved fast installasjon. Det kreves en solid kabel for å kunne splitte (feste) kabelen i plint. Plinter for splitting sitter i alle nettverksuttak og patchpaneler.

Bortsett fra i fiberløsninger brukes utelukkende RJ45-kontakter på nettverkskabler. Kontakten pinner for åtte ledere, og ved montering må det brukes et spesielt krympeverktøy. RJ45-kontakt er tilgjengelig i både skjermet og uskjermet utførelse avhengig av om den skal monteres på en UTP- eller FTP-kabel. Den skjermede er lett å kjenne igjen fordi den har en hylse av metall ytterst, mens den uskjermede er gjennomsiktig.

Kobling av lederne kan gjøres i henhold til to forskjellige strukturer, der forskjellen er rekkefølgen som lederne plasseres i. Det tekniske navnet på disse strukturene er T568A og T568B, der den sistnevnte er mest vanlig i Norden. Hvilke av strukturene som velges spiller ingen rolle så lenge kabelen får samme kobling i begge ender.

Parene i en TP-kabel har hver sin farge (oransje, grønn, blå og brun). Den ene lederen er helfarget, og den andre er hvit med en strek med den aktuelle fargen. Denne farge­kodingen brukes for enkelt å kunne skille de forskjellige lederne.

Når to lignende enheter skal kobles sammen direkte, må kabelen være krysskoblet. I dag er de fleste nettverksenheter utstyrt med en funksjon som kalles Auto-negotiation (MDI/MDIX). Med denne funksjonen på en av enhetene, vil det eventuelle behovet for en krysskobling løses automatisk, uavhengig av om enhetene er koblet sammen med en rett eller krysskoblet kabel. Hvis funksjonen mangler, kan en rett kabel krysskobles ved hjelp av et krysskoblingsadapter.

Fast Ethernet er fellesbetegnelsen på overføringsstandarder i nettverk med hastigheter på 100 Mb/s eller høyere. Vanlig Ethernet er egentlig bare ment for opptil 10 Mb/s og dermed foreldet.

Betegnelser som 100base-TX brukes for å beskrive hastigheten og kabeltypen som standarden bruker. I eksemplet 100base-TX angir 100 hastigheten i megabit per sekund, base betyr at det er basisbåndsoverføring (vanlig nettverkstrafikk) og TX betyr at det er en TP-kabel der bare to av de fire parene er i bruk.

Et vanlig problem er at det finnes to datamaskiner som står nær hverandre, men begge er langt borte fra ruteren eller svitsjen. Da står valget mellom å trekke to lange kabler eller bruke kabelsplitter og dermed bare ha behov for å trekke én kabel (eller bruke en eksisterende).

I vanlige 10/100 Mb/s-nettverk brukes bare to av de fire lederparene i nettverkskabelen. En kabelsplitter tar de to aktive lederparene fra hver nettverkskabel og kobler dem sammen på en vanlig kabel der alle fire lederpar brukes. Med en kabelsplitter i hver ende er det derfor mulig å kombinere to signaler og deretter dele dem igjen.