HDMI

I en moderne hjemmekino er HDMI (High-Definition Multimedia Interface) både den vanligste og den beste måten å koble sammen apparater på. Grensesnittets enkelhet kombinert med dets ytelse har gjort det til en favoritt blant både produsenter og forbrukere.

HDMI har utviklet seg over tid for å alltid ligge i forkant av teknologien. Dette kapittelet omhandler forskjellene mellom ulike HDMI-versjoner og hvilke funksjoner HDMI tilbyr utover overføring av video- og lydsignaler.

Videogrensesnittet HDMI stammer fra DVI-D (Digital Visual Interface), som lenge har vært brukt for å koble dataskjermer til datamaskiner. De to videogrensesnittene er derfor også i utgangspunktet kompatible med hverandre. En datamaskin med DVI-D kan uten tap av signal kobles til en TV med HDMI. En datamaskin med HDMI kan likeledes kobles til en skjerm med DVI-D uten at videokvaliteten forringes.

HDMI- og DVI-grensesnittene er direktekompatible med hverandre.

DVI-D-grensesnittet (som behandles i detalj i bokseriens datamaskindel) forekommer i to versjoner som kalles Single Link og Dual Link. Forskjellen mellom disse versjonene er hvor høy videooppløsning de kan overføre. Single Link kan overføre video på opptil 1920 x 1200 ved 60 Hz (den vanligste oppdateringsfrekvensen for dataskjermer), det vil si høyere oppløsning enn Full HD (1920 x 1080). Dual Link kan overføre dobbelt så mange data og kommer opp i 2560 x 1600 ved 60 Hz.

HDMI tilsvarer Single Link-versjonen av DVI-D og hadde opprinnelig samme maksimumsoppløsning. Det finnes imidlertid en stor forskjell mellom de to grensesnittene: lyden. Mens DVI-D er et rent videosignal, er HDMI et kombinert video- og lydsignal. Ved en overgang mellom DVI-D og HDMI forsvinner dermed muligheten for å sende lyd. Det finnes unntak fra denne regelen ettersom enkelte grafikkortprodusenter har valgt å sende ut lyd fra DVI-kontaktene, men dette følger ikke DVI-standarden.

Ved at forbrukerne kobler sammen enhetene sine med digitale kabler kan filmindustrien kopieringsbeskytte materialet som sendes (gjelder fremfor alt Blu-ray-film). I den forbindelse anvendes HDCP (High bandwidth Digital Content Protection), som fungerer som et håndtrykk mellom enheter. Hvis alle involverte enheter forstår hva HDCP-håndtrykket innebærer, kan materialet begynne å overføres. Hvis noen av apparatene ikke er HDCP-kompatible, spilles ikke filmen av. Enkelte eldre skjermer som ble produsert før HDCP-systemet ble tatt i bruk, kan derfor ha problemer med å spille av f.eks. Blu-ray-filmer. Det samme gjelder for datamaskiner med eldre grafikkort.

Hvis signalene sendes analogt, finnes ikke de samme mulighetene for kopieringsbeskyttelse. Dette har medført at enkelte produsenter av avspillingsmaskiner bare tillater avspilling av høyeste kvalitet hvis apparatet er koblet til TV-en via HDMI. Hvis apparatet er koblet til via eksempelvis en komponentvideokabel (YPbPr), vil bildet forringes (f.eks. gjennom lavere oppløsning).

For at kopieringsbeskyttelsen skal fungere, må hele kjeden ha HDCP-støtte. Hvis en HDMI-repeater (rekkeviddeforlenger) eller et lignende apparat kobles til, må også det ha støtte. Ellers vil kilden vegre seg for å spille av det kopieringsbeskyttede materialet.

Styring av en hjemmekino med mange involverte enheter har vært et vedvarende problem. Med en fjernkontroll per enhet blir det tungvint å gjøre noe så enkelt som å bytte kanal eller justere volumet. Multifjernkontroller er en måte å løse problemet på. HDMI CEC (Consumer Electronics Control) er en annen måte.

I en hjemmekino finnes det alltid en TV eller en projektor. Hvis TV-en eller projektoren har støtte for HDMI CEC, kan fjernkontrollen brukes til å kontrollere andre HDMI-tilkoblede og CEC-kompatible enheter. Av den grunn har ofte TV- og projektorfjernkontrollene flere knapper enn TV-en eller projektoren selv har nytte av.

Med HDMI CEC kan du for eksempel gjøre følgende:

• bytte til riktig inngang på TV-en eller mottakeren
• navigere med piltastene på en mediespiller
• slå av hele hjemmekinoen når den aktive enheten er slått av
• justere volumet på forsterkeren
• kontrollere avspillingen av video
• sende tall og bokstaver fra fjernkontrollens T9-tastatur

Med HDMI CEC kan TV-ens fjernkontroll styre hele hjemmekinoen.

HDMI CEC ble lansert for alvor i HDMI 1.3-versjon. Dessverre er HDMI CEC en frivillig del av HDMI-standarden. Det er dermed ikke sikkert at en ny HDMI-enhet har støtte for fjernkontrollsteknologien. Det finnes heller ingenting som krever at en enhet har støtte for samtlige HDMI CEC-kommandoer. Dette betyr at løsningen ikke alltid fungerer, og alle som ønsker å bruke teknologien, må bevisst velge HDMI CEC-kompatible enheter. Når løsningen virkelig kommer til sin rett, fungerer den veldig bra. Kommunikasjonen er toveis og enhetene bekrefter til hverandre når de har mottatt kommandoene, noe som gjør at løsningen er stabil.

HDMI CEC er en bransjestandard, noe som betyr at enheter av ulike merker skal kunne styres av hverandre. Til tross for dette har produsentene funnet på egne navn på teknologien, noe som utvilsomt er én av grunnene til at HDMI CEC fortsatt er ganske ukjent. Anynet+ (Samsung), Bravialink (Sony), Easylink (Philips), Kurolink (Pioneer), Regzalink (Toshiba), Simplink (LG) og Vieralink (Panasonic) er noen av navnene som TV-produsentene bruker på teknologien.

Grafikkort på HTPC-datamaskiner mangler ofte støtte for HDMI CEC, men de kan gjøres kompatible ved hjelp av en HDMI CEC-adapter. Pulse-eight har utviklet en slik adapter som kobles til HDMI-kabelen og deretter kobles til datamaskinen via USB. Adapteren kan dermed slippe gjennom lyd- og videosignaler samtidig som den sender og mottar fjernkontrollskommandoer via USB. Løsningen fungerer både i Windows og Mac OS X.

En USB-tilkoblet HDMI-adapter kan gi HDMI CEC-støtte for en HTPC.

For noen år siden virket det nesten merkelig hvis det fantes en nettverksport på et TV-apparat. I dag er det helt naturlig at TV-en har en innebygd mediespiller med nettverksstøtte. Like naturlig er det at digital-TV-mottakeren kan kobles til Internett for On Demand-sendinger og at spillkonsollen kan brukes for spill på nettet. Dette innebærer at stadig flere nettverkskabler må trekkes til TV-benken. Løsningen på dette problemet er HDMI Ethernet Channel (HEC), som ble lansert med HDMI 1.4.

Den dagen da alle enheter er kompatible med den nye HDMI Ethernet Channel-teknologien, holder det at én nettverkskabel kobles til TV-en eller mottakeren. Den nettverkskabeltilkoblede enheten vil da fungere som en svitsj og dele nettverkssignalene videre til annet HDMI-tilkoblet utstyr. I skrivende stund (sommeren 2015) er utvalget av HDMI Ethernet Channel-kompatibelt hjemmekinoutstyr dårlig, men forhåpentligvis vil teknologien slå gjennom innen kort tid.

Eksempel på tilkobling uten HDMI Ethernet Channel.

Eksempel på tilkobling med HDMI Ethernet Channel.

Hvis to HDMI-enheter har HDMI Ethernet Channel-støtte, kan de overføre nettverksdata i opptil 100 Mb/s til hverandre. Støtte for teknologien kan indikeres med bok­stavene "HEC" over HDMI-portene. Portene må ikke være merket med bokstavkombinasjonen, men HDMI Licensing-organisasjonen anbefaler produsentene å merke portene for klarhets skyld. Løsningen krever også en nettverkskompatibel HDMI-kabel. Les mer om ulike HDMI-kabler i Hjemmekino 8.

Bokstavene "HEC" over HDMI-portene indikerer nettverksstøtte.

HDMI muliggjør enkel tilkobling av både lyd og bilde. Moderne mottakere har en HDMI-gjennomgang der lyden tappes av og bildet sendes videre til TV-en. Det er dermed mulig å danne en smidig kjede når for eksempel en Blu-ray-spiller skal kobles til både en mottaker og en TV. Dessverre oppstår det problemer hvis TV-ens innebygde digital-TV-mottaker eller mediespiller også skal kobles til mottakeren. Da må det trekkes en separat lydkabel tilbake fra TV-en til mottakeren. Audio Return Channel-funksjonen (som ble lansert med HDMI 1.4) løser dette problemet. Hvis både TV-en og mottakeren er Audio Return Channel-kompatible, kan lyden støttes av HDMI-kabelen som kobler dem sammen.

Eksempel på tilkobling uten HDMI Audio Return Channel.

Eksempel på tilkobling med HDMI Audio Return Channel.

Audio Return Channel krever ingen spesiell HDMI-kabel, men både HDMI-inngangen til TV-en og HDMI-utgangen på mottakeren må være ARC-kompatible. Ettersom produsentene selv velger om de vil implementere Audio Return Channel-funksjonen, er det ikke alle HDMI 1.4-enheter som har denne støtten. I motsetning til HDMI Ethernet Channel har Audio Return Channel raskt blitt populært.

Grunnen til at 3D-TV krever 3D-briller, er at TV-en skal kunne vise ulike bilder for henholdsvis høyre og venstre øye. Når øynene våre ser ulike bilder som er forskjøvede i forhold til hverandre, tolker hjernen vår det som at bildet har dybde. Den nye teknologien Dual-view bruker samme prinsipp for å oppnå noe helt annet.

I mange hjem finnes det en TV som alle vil se på fordi den er størst eller best. Det kan føre til uenighet hvis familiemedlemmene vil se på ulike programmer. Dual-view løser dette problemet. Akkurat som en 3D-TV (og tilhørende 3D-briller) kan vise to ulike bilder for høyre og venstre øye, kan en Dual-view-TV vise ulike bilder for to Dual-view-headset. TV-en sender til og med med lyden til Dual-view-headsetet.

Simulert Dual-view-bilde (med headset/briller vises bare den ene filmen). Filmene Sintel (Blender Foundation, durian.blender.org) og Tears of Steel (Blender Foundation, mango.blender.org) er utgitt under Creative Commons-lisensen og er gratis å laste ned.

Akkurat som HDMI 1.4 har definert hvordan 3D-video skal overføres, har HDMI 2.0 definert hvordan Dual-view-video skal overføres. Dette gjør at mediespillere og TV-apparater fra ulike produsenter kan fungere sammen med hverandre.

Følgende er et sammendrag av forskjellene mellom de ulike HDMI-versjonene. Når det gjelder videosignaler angis bare det beste signalet som er relevant i hjemmekinosammenheng. Video med 16:10-størrelsesforhold (som er vanlig på dataskjermer) tas ikke med i betraktningen.