Flash-minne (solid state)

Da USB-minner ble lansert, økte bærbarheten betraktelig. Før var disketter og CD-­plater de eneste alternativene for de som ville ta med seg digital informasjon. USB-minner har vært en revolusjon når det gjelder å lagre og ta med seg data på en enkel måte.

De siste årene har kapasiteten til USB-minnene økt raskt, samtidig som prisene har gått ned. På harddisker måles hastigheten i MB/s, og dette har blitt videreført til flash-teknologien. Selvfølgelig er det bedre jo flere MB/s en USB-minnepinne kan overføre. I og med at USB-minnepinner ikke har den samme mekanisk forsinkelsene som harddisker, kan de i flere sammenhenger oppleves raskere, selv om den faktiske lese- og skrivehastigheten er lavere.

Ved kjøp av et nytt USB-minne bør man tenke over hva det skal brukes til. Hvis det bare er for å lagre noen Word-dokumenter på farten, trenger det verken være stort eller raskt. USB-minner som skal brukes til å spille av video på en mediespiller, må derimot ha stor kapasitet, og hvis det er snakk om HD-video, stilles det dessuten krav til hastighet.

Nå som USB-minnene har begynt å bli brukt til å lagre filmer og andre store filer, har et nytt problem dukket opp. USB-minner leveres vanligvis forhåndsformatert med Fat32-filsystemet (les mer i Datamaskin 9.2). Dermed er det ikke mulig å lagre filer som er større enn 4 GB på dem. Ved å formatere minnet til Exfat er det derimot mulig å lagre større filer. Exfat begrenser imidlertid støtten til datamaskiner med Windows Vista, Windows 7, Windows 8, Windows 10 og Windows RT, samt Mac OS X Snow Leopard (10.6) og senere. Windows XP kan få støtte gjennom en oppdatering fra Microsofts nettsted (søk på KB955704).

Merk at Exfat-formaterte USB-minner vanligvis ikke fungerer med f.eks. mediespillere.

Bruk denne fremgangsmåten for å formatere et USB-minne i Windows 10: Høyreklikk på USB-minnet i Filutforsker og velg Formater. Bytt til ønsket filsystem, og klikk på Start.

Bruk denne fremgangsmåten for å formatere et USB-minne i Mac OS X (El Capitan): Åpne Diskverktøy (ligger i Verktøy-mappen). Velg USB-minnet fra listen til venstre, klikk på Slett, og velg filsystem. I eldre versjoner av Mac OS X (Yosemite og tidligere) ligger disse funksjonene under en separat Slett-fane.

Obs! Ved formatering forsvinner alle filene på USB-minnet, og de kan ikke gjenopprettes på noen enkel måte.

SSD (Solid State Drive) er en moderne utfordrer til den tradisjonelle harddisken. Det er basert på teknologi som er lik den brukes i USB-minner, og er derfor helt uten bevegelige deler.

Den største fordelen med SSD-enheter, er hastigheten. Dagens SSD-enheter er helt overlegne de mekanisk harddiskene når det gjelder å starte programmer eller hele operativsystemer raskt. Gjennom såkalt sekvensiell lesing kan mange SSD-enheter lese inn filer i mer enn 500 MB/s, mens vanlige mekaniske harddisk vanligvis ligger på rundt 80 MB/s. Vanlige mekaniske harddisker har også en tilgangstid på rundt åtte millisekunder, mens en tilsvarende forsinkelse knapt er merkbar på SSD-enheter.

Å bytte fra en mekanisk harddisk til en SSD-enhet er (sammen med å oppgradere RAM-minnet) det beste man kan gjøre for å få fart på en sliten datamaskin. Her er et eksempel som viser endringen i oppstarttid for en kontordatamaskin ved bytte til en SSD-enhet i stedet for en mekanisk harddisk. Harddisken i eksemplet er en Western Digital Green-harddisk, og SSD-enheten er en Sandisk Extreme (leser opptil 550 MB/s). I eksemplet er operativsystemet Windows 7.

SSD-teknologien er fortsatt ganske ny, noe som gjør at prisen per gigabyte er relativt høy, men etter hvert som prisene faller vil stadig flere bærbare datamaskiner bli utstyrt med den nye disktypen. For stasjonære datamaskiner som har plass til flere lagringsenheter, bør SSD-enheter være standard allerede i dag. Der er det er f.eks. mulig å dele opp lagringsplassen på følgende måte for både å få en rask datamaskin og stor lagringskapasitet.

Trim er en funksjon som er svært praktisk for dagens SSD-enheter. Når data fjernes fra en disk, slettes de egentlig ikke, men området blir markert som ledig. Det er dette fenomenet programmer for datagjenoppretting bruker når de henter frem informasjon som er slettet. Problemet med SSD-disker er at når et område brukes på nytt, må de gamle dataene fjernes før du kan legge til de nye. Med Trim kan dataene fjernes på forhånd i stedet for å vente til området trengs igjen.

Dette gjør at Trim er nyttig for å kunne opprettholde diskens ytelse over tid. For at funksjonen skal fungere, må både operativsystemet og SSD-disken støtte det. Windows har hatt støtte for Trim siden Windows 7. Mac OS X har også hatt støtte for det en god stund, men det har vært begrenset til Apples forhåndsmonterte SSD-enheter. I Mac OS X El Capitan fikk datamaskinens administrator muligheten til å tvinge aktivering av Trim på SSD-enheter som er installert på egen hånd. Dette gjøres ved å skrive følgende kommando i terminalen og angi administratorpassordet:

sudo trimforce enable.

Obs! Husk å sikkerhetskopiere alle filer regelmessig. Mac OS X har ingen offisiell støtte for Trim på tredjepartsenheter. Tvungen Trim-støtte kan føre til tap av data, og i verste fall at SSD-enheten slutter å fungere. Aktivering skjer på egen risiko.

Det er mulig å se om en SSD-enhet i Mac OS X har Trim-støtte aktivert ved å generere en systemrapport. Dette gjøres ved å klikke på eplet, velge Om denne maskinen og klikke på Systemrapport.

Én ting som skiller vanlige SSD-disker for forbrukere fra de som brukes i servere, er hvor mange biter som lagres i hver celle. Serverdisker bruker en teknologi som kalles SLC (Single Level Cell), hvor hver celle inneholder et stykke data. Hver celle kan derfor enten inneholde et ettall eller en null. For å få ned prisene til forbrukernivå begynte produsentene å legge inn flere lag i hver celle. Cellene har derfor fått navnet MLC (Multi Level Cell), og kan f.eks. inneholde to biter med data. Med to biter er det mulig å lagre en av følgende verdier i hver celle:

Med tre biter er det mulig å lagre en av følgende verdier i hver celle:

Med MLC er det altså mulig å redusere antall celler, og dermed også prisen. Dessverre reduseres også ytelsen og diskens holdbarhet (hvor mange terabyte som kan skrives til den i løpet av levetiden).