OLED-TV

OLED (Organic Light Emitting Diode) er en skjermteknologi som blir mer og mer populær i TV-er. OLED-teknologi brukes allerede mye i mobiltelefoner der den ofte blir kalt for Amoled (les mer i OLED-paneler i bokens mobildel). En OLED-skjerm består av organisk materiale som sender ut lys når den får energi. Avhengig av sammensetningen kan materialet avgi forskjellige farger. Fargene kombineres deretter i flere piksler slik at det dannes en skjerm.

Hver piksel er sin egen lyskilde, og derfor krever ikke en OLED-skjerm bakgrunnsbelysning. Den gjør det også mulig for hver piksel å slå seg av for å oppnå dyp svart og kontrast (ofte markedsført som uendelig kontrast). Problemene med local dimming, clouding og bleeding som vi finner på LCD-skjermer, finnes ikke på OLED-skjermer.

OLED-skjermer har ekstremt gode innsynsvinkler og farger. De består også av færre lag enn LCD-skjermer, det vil si at de kan gjøres ekstremt tynne (til og med sammenleggbare!). Teknologien sørger også for svært lyssterke og energieffektive skjermer.

Direct emission er den vanligste OLED-teknologien (men uvanlig for TV-er) og brukes på små OLED-skjermer. Hver piksel består av tre delpiksler (RGB), på samme måte som LCD-teknologi. Forskjellen er at hver delpiksel lyser av seg selv, helt uten behov for bakgrunnsbelysning. Pikselen er heller ikke farget av et fargefilter, men gir fra seg riktig farge, helt fra starten.

Samsung bruker teknologien i sine mobilskjermer og forsøkte å bruke den i TV-produksjonen sin. Problemet med teknologien er at den er vanskelig å skalere opp til store skjermer, og på grunn av det sluttet Samsung å lage OLED-TVer.

I skrivende stund er LG den eneste produsenten av OLED-skjermer for TV-er. Sony og Philips produserer også OLED-TV-er. De bruker imidlertid skjermpaneler fra LG i TV-ene sine.

LG bruker en teknologi kalt WRGB. Hver piksel består av fire delpiksler. Delpikslene farges deretter av et fargefilter til hvitt, rødt, grønt og blått. De kombineres deretter i en piksel i ønsket farge.

Fordelen med teknologien er at den er enklere (billigere) å produsere, spesielt for store skjermer. Dessverre er ikke teknologien like lyssterk eller energieffektiv som Direct emission. Fargespekteret og synsvinklene er imidlertid fortsatt veldig gode. WRGB-teknologien kan også kombineres med kvanteprikker (les mer i Kvanteprikker), som, i teorien, vil kunne gi nesten perfekte farger.

Et av de store problemene med OLED-skjermer er levetiden. Det er svært synlig når en av pikslene slukner fordi hver piksel er sin egen lyskilde. Selv om bare 1 av 10 000 av pikslene slukner, vil over 200 piksler slutte å lyse på en TV med full HD-oppløsning. I tillegg har fargene ulik levetid, blåfargen har den klart korteste levetiden.

OLED har ikke vært like lenge på markedet som LCD, og det er derfor vanskelig å vurdere hvor stort problem levetiden utgjør.