433 MHz-fjärrströmbrytare

Klassiske fjernstrømbrytere, også kjent som 433 MHz-strømbrytere, finnes i nesten alle hjem. Der brukes de blant annet til å slå på vinduslamper og slå av apparater. De styres som regel med håndholdte fjernkontroller, selv om teknologien har potensial til å styres på mye smartere måter. I dette kapittelet ser vi nærmere på hvordan 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer fungerer, og hvilke muligheter de gir. Hvordan 433 MHz står seg mot nyere teknologier som Z-wave, Zigbee, Thread og Matter, ser du i sammenligningen under Fjernstyring.

Et system med 433 MHz-fjernstrømbrytere er enkelt å komme i gang med og lett å utvide. Prinsippet er at en sender kommuniserer enveis med én eller flere mottakere på en bestemt radiofrekvens. Senderen kan enten være en vanlig fjernkontroll eller noe mindre vanlig, for eksempel en veggbryter, en magnetkontakt eller en bevegelsesdetektor. Når noen eller noe påvirker senderen, sender den en kommando der den adresserer mottakerne og ber dem enten slå strømmen på eller av.

433 MHz-sendere i form av en fjernkontroll og en batteridrevet veggbryter

433 MHz-mottakere i støpselutførelse og for fast installasjon

Takket være det enkle kommunikasjonsprinsippet trengs det ikke noe trådløst nettverk (wifi) for at løsningen skal fungere. Det gjør også at senderne får svært god batteritid. De bruker bare strøm når de sender en av- eller påslagskommando.

Eldre typer fjernstrømbrytersystemer brukte hus- og enhetskoder. På hver mottaker satt det enten to vrihjul eller små DIP-brytere for å stille inn kodene. Alle fjernstrømbryterne i systemet ble stilt inn på samme huskode, men ulike enhetskoder. Fjernkontrollen ble deretter stilt inn på samme huskode som fjernstrømbryterne. Hver knapp på fjernkontrollen tilsvarte en enhetskode, slik at enkelte fjernstrømbrytere kunne styres med ulike knapper. Systemet har siden den gang i stor grad blitt erstattet av det som kalles selvlærende systemer.

De selvlærende systemene har mange fordeler sammenlignet med de tradisjonelle huskodesystemene. En av de største fordelene er den minimale risikoen for at naboer kommer til å styre hverandres systemer. Det kunne skje i huskodesystemet, fordi 433 MHz-signaler går gjennom vegger og når relativt langt. I selvlærende systemer brukes ikke noen få huskoder, men pseudotilfeldig valgte ID-nummer. Et av de mest populære selvlærende systemene, som blant annet Nexa og Proove bygger produktene sine på, har 67 millioner ulike ID-nummer. Med slike fjernstrømbrytere er risikoen for at naboer styrer hverandres systemer nærmest ikke-eksisterende.

I selvlærende systemer har mottakerne ingen egne ID-nummer, det er bare senderne (fjernkontrollene) som har det. Mottakerne har i stedet minner der de kan lagre ett eller flere sender-ID-nummer som de skal lytte til. Mottakere som kan lagre flere sender-ID-nummer, kan styres fra flere ulike sendere eller fra flere ulike knapper på samme fjernkontroll. Hvilke sender-ID-nummer en mottaker skal lytte til, programmeres i en læremodus, som vanligvis startes med et knappetrykk på mottakeren. Sender-ID-numrene lagres i ikke-flyktig minne, slik at de ikke slettes ved strømbrudd.

Mottakere som kan lagre flere sender-ID-nummer, gjør det blant annet mulig å montere en fjernstyrt lampe i trappen og deretter styre den med trådløse veggbrytere fra begge ender av trappen.

En fjernstrømbryter kan slås på fra ett sted …

… og slås av fra et annet.

Selvlærende systemer løser også et problem som huskodesystemene har med vinduslamper. I et huskodesystem kan fjernstrømbrytere som deler kode, bare styres sammen. Takket være fjernstrømbryternes flere minneplasser kan for eksempel tre fjernstrømbrytere lytte til hver sin individuelle kommando pluss en felles kommando. Det gjør at de kan fjernstyres både sammen og hver for seg.

Selvlærende fjernstrømbrytere kan styres sammen og hver for seg.

Siden læringen er en enveisprosess, kan hver sender styre et ubegrenset antall mottakere.

Kompatibiliteten mellom ulike huskodebaserte 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer er svært begrenset. Huskode A og enhetskode 1 fra én produsent trenger ikke tilsvare huskode A og enhetskode 1 fra en annen produsent. De huskodebaserte 433 MHz-fjernstrømbrytersystemene bør derfor bygges ut med fjernstrømbrytere av samme merke.

Kompatibiliteten mellom selvlærende 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer er derimot god (selv om den ikke er fullstendig). Produsentene er forholdsvis enige om hvordan sender-ID-numrene og kommandoene skal bygges opp syntaktisk, noe som gjør at en fjernstrømbryter av ett merke kan lære seg en kommando fra en fjernkontroll av et annet merke. Produkter fra de to store svenske produsentene Proove og Nexa er kompatible med hverandre, med noen få unntak.

Fjernstrømbrytere er enten laget bare for av- og påslag, eller for av- og påslag med dimming. Fordi vanlige 433 MHz-sendere bare sender av- og påslagskommandoer, skiller prinsippet for dimming med fjernstrømbrytere seg fra tradisjonell dimming. Når en sender (f.eks. en fjernkontroll) sender en påslagskommando, går fjernstrømbryteren til det sist innstilte nivået. Hvis senderen sender enda en påslagskommando, begynner fjernstrømbryteren å pendle opp og ned i nivå (slik at for eksempel lysstyrken på en tilkoblet lampe går opp og ned). Når senderen sender en tredje påslagskommando, stopper fjernstrømbryteren på det aktuelle nivået.

Tradisjonell regulering av lysstyrke med fjernstrømbrytere.

Det finnes også fjernstrømbrytere med støtte for absolutt dimming. De kan stilles direkte inn på riktig lysstyrke. Med en kompatibel sender kan brukeren da sende den tradisjonelle påslagskommandoen etterfulgt av en nøyaktig lysstyrke (f.eks. 20 %). Det krever at både senderen og fjernstrømbryteren støtter det, noe mange smarthjem-kontrollere gjør.

Fjernstrømbrytere med dimmerfunksjon kan ikke belastes med produkter med like høy effekt som vanlige fjernstrømbrytere. Modeller med av- og påfunksjon tåler som regel mellom 1000 W og 3500 W, mens modeller med dimmerfunksjon som oftest tåler rundt 300 W. Det er mer enn nok for lamper som brukes i hjemmet.

Obs! Ikke alle lyspærer kan dimmes. Les mer om dette i Velg riktig lyspære.

Ulike fjernstrømbrytere har ulik maksbelastning. Enklere modeller tåler ofte maks. 1000 W, noe som gjør at de ikke kan brukes til for eksempel kaffetraktere, som normalt trekker opptil 1500 W. Mer avanserte fjernstrømbrytere tåler rundt 2300 W eller 3500 W. Fjernstrømbrytere med dimmefunksjon er også som oftest beregnet for lavere effekt.

En annen ting som skiller ulike selvlærende fjernstrømbrytere, er antall minneplasser. Enklere fjernstrømbrytere kan sjelden lagre like mange sender-ID-nummer som mer avanserte modeller. Det gjør at de ikke kan styres fra like mange sendere. Fjernkontroller har et begrenset antall sender-ID-er (ofte det samme som antall knapper). Hver knapp kan deretter kobles til flere fjernstrømbrytere. Det gjør at en fjernkontroll ikke er begrenset i hvor mange fjernstrømbrytere den kan styre.

Maksbelastning og antall minneplasser kan variere mellom ulike fjernstrømbrytere.

Innendørsrekkevidden mellom sender og mottaker i et 433 MHz-fjernstrømbrytersystem er omtrent den samme som for Z-wave. Signalet kan gå gjennom vegger, men jo flere hindringer det er på veien, desto kortere blir rekkevidden.

For å få signalet til å nå lenger kan en repeater brukes. En repeater tar imot kommandoer fra sendende enheter og sender dem ut igjen. Ved å plassere repeateren midt mellom de sendende og de mottakende enhetene kan den totale avstanden omtrent dobles. På samme måte som selvlærende fjernstrømbrytere kan en repeater ha ulikt antall minneplasser. Jo flere minneplasser den har, desto flere signaler kan den repetere.

En repeater kan brukes for å få lengre rekkevidde

Merk at repeatere ikke kan brukes til å dimme fjernstrømbrytere. Det går heller ikke an å bruke en repeater til å repetere signalet fra en annen repeater. Siden en repeater tar imot og sender ut samme kommando, ville to repeatere ha repetert den samme kommandoen til hverandre i en uendelig løkke.

For mer funksjonalitet kan 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer bygges ut med detektorer, for eksempel bevegelsesdetektorer, magnetkontakter og skumringsdetektorer. Detektorene kan blant annet brukes til å registrere når noen beveger seg i gangen, eller når en dør åpnes.

Bevegelsesdetektor og magnetkontakt for 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer

Detektorene fungerer som sendere. En bevegelsesdetektor sender påslagskommandoer til lyttende fjernstrømbrytere når den oppdager bevegelse. Mange bevegelsesdetektorer kan også sende avslagskommandoer når de ikke har registrert bevegelse på et visst antall minutter. Den innstillingen gjøres normalt med DIP-brytere eller vrihjul på detektoren.

433 MHz-fjernstrømbrytersystemer har begrensninger som gjør at detektorene ikke kan brukes i ekte alarmsystemer. For det første er signalet ikke kryptert og kan dermed avlyttes. For det andre er kommunikasjonen strengt enveis, noe som gjør at mottakerne ikke bekrefter at de har mottatt kommandoene. Det gjør også at hvem som helst i nærheten kan sende kommandoer til systemets fjernstrømbrytere (hvis de vet hvilke sender-ID-nummer fjernstrømbryterne lytter på). Sist, men ikke minst, mangler detektorene sabotasjebrytere, noe som gjør at systemet ikke reagerer hvis noen demonterer eller saboterer detektorene mens systemet er avslått. Detektorene i 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer egner seg derfor til å automatisere ting i hjemmet, men ikke til innbruddsovervåking.

Obs! Det finnes innbruddsalarmer med sabotasjesikrede detektorer som bruker 433 MHz-frekvensen og fungerer helt utmerket til innbruddsovervåking. Det er ingenting galt med 433 MHz-frekvensen i seg selv. Anbefalingen over gjelder nettopp 433 MHz-fjernstrømbrytersystemer.

Hvordan Virker Det?-forfatterne

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet av forfatterne av boken Hvordan Virker Det?, og har siden blitt oppdatert og tilpasset for nett.

hurfunkardet@kjell.com

Gjennomgått og oppdatert av:

Linus Logren

Produktspesialist og smarthjem-entusiast

hurfunkardet@kjell.com