Harddisker er gode til å lagre store mengder data. Det finnes hovedsakelig to typer eksterne harddisker: 2,5” og 3,5”. Valg av type avhenger hovedsakelig av om det er bærbarhet (2,5") eller stor lagringsplass (3,5") som prioriteres. Dette kapitlet behandler også de forskjellige overføringsteknologiene. 

USB-B-kontaktens fysiske dimensjoner gjør den uegnet for små USB-tilbehør. Derfor finnes det to mindre versjoner av den: USB-B Mini (bedre kjent som Mini-USB) og USB-B Micro (bedre kjent som Micro-USB).

Med denne standarden kan en USB 2.0-kabel være opptil fem meter lang. Hvis du trenger en lengre kabel, kan en gjentaker eller en vanlig USB-hub kobles til etter fem meter (de trenger generelt sett ikke separat strømforsyning). Da kan kabelen forlenges med fem meter før neste gjentaker må kobles til. Det finnes også spesielle gjentakerkabler som gjør det mulig å forlenge USB-kabelen med hele 20 meter, uten at kabelen må skjøtes hver femte meter. For enda lengre avstander (15–60 meter) finnes det aktive omformere som gjør at USB-signalet kan sendes gjennom en vanlig nettverkskabel.

Hvis antallet USB-porter på en datamaskin ikke er nok, kan en USB-hub brukes. Med denne standarden er det mulig å koble til opptil 127 enheter til én USB-port ved hjelp av hub-er. Husk at hastigheten deles mellom enhetene som bruker samme tilkobling. Høyhastighetstilbehør bør derfor kobles direkte i datamaskinens USB-port. Det er også mulig å løse problemet på en bedre måte, ved å installere en ekstra USB-kontroller. Den installeres i datamaskinens interne PCI- eller PCI Express-spor, og har ikke derfor ikke samme ytelsesbegrensning som en USB-hub.

Mange hovedkort har interne USB-tilkoblinger. De finnes vanligvis parvis, og kobles til med to 5-pins kontakter. Enheter som innebygde kortlesere og USB-huber, har vanligvis den interne 5-pins USB-kontakten. Det er også mulig å koble til to plater med ekstra USB-porter. Vær oppmerksom på at den interne USB-kontakten ikke er beskyttet mot feil tilkobling. Før noe kobles til, er det viktig å sjekke bruksanvisningen for hovedkortet.

Enkelte USB-tilbehør leveres med en 9-pins kontakt i stedet. Den overfører signaler fra to USB-porter samtidig. Det samme gjelder vanligvis kabelen som kommer fra USB-portene på fremsiden av maskinen.

Med USB 3.0 ble det lansert nye kontakter og kabler som heldigvis er bakoverkompatible. Dette betyr at A-kontakten (den som er koblet til datamaskinen) også passer på eldre datamaskiner. B-kontakten består av to deler, slik at det skal være mulig å bruke eldre kabler hvis brukeren ikke har en USB 3.0-kabel tilgjengelig. For å oppnå den høye hastigheten må hele kjeden være USB 3.0-kompatibel (inkludert kablene). Med en eldre kabel reduseres hastigheten automatisk til USB 2.0 (maks. 480 Mb/s) fordi den ikke har ekstrapinnene i USB 3.0.

USB 3.0-kompatible kabler kjennetegnes av sin karakteristiske SS-logo, og de er ofte blå. Dette er for å fremheve forskjellen mellom vanlige Hi speed-kabler (for USB 2.0) og Superspeed-kabler (for USB 3.0).

Eldre datamaskiner som ikke har USB 3.0, kan få det via et tilleggskort. Slike kort finnes både for PCI Express (stasjonære datamaskiner) og PC ExpressCard (bærbare datamaskiner). Det finnes imidlertid ikke tilleggskort for de eldre PCI- og PCMCIA-sporene, ettersom disse er for trege til å takle USB 3.0-hastigheter. Begge korttypene er veldig enkle å installere. Merk at tilleggskortene trenger ekstra strøm for å kunne levere mer enn 500 mA til tilkoblede enheter.

Et vedvarende problem ved tilkobling av USB-kontaktene er hvilken vei de skal kobles på. Dette hverdagsproblemet løses av USB C. Akkurat som Apples Lightning-kontakt passer USB C-kontakten på begge sider.

USB-C-kontakten støtter USB 3.1 og er fullstendig bakoverkompatibel med USB 2.0. Dette betyr at alle eksisterende USB-enheter fortsatt vil fungere, selv om en adapter eller en ny tilkoblingskabel kreves for at kontaktene skal passe rent fysisk. Dessverre innebærer dette også at USB C-kontakten ikke kan garantere USB 3.1-hastighet. Apple MacBook fra mars 2015 har USB-C med støtte for USB 3.1 generation 1 (4,8 GB/s). Nokia N1 og Oneplus Two har også USB-C, men bare støtte for USB 2.0-hastighet (480 MB/s).

Variasjonen i kontakter for ladere til bærbare datamaskiner er enorm. USB-C løser også det problemet. Den nye kontakten kan brukes til å lade alt fra bærbare datamaskiner til mobiltelefoner. Kontakten kan overføre opptil 100 W, noe som er mer enn nok for nesten alle bærbare datamaskiner. Det er likevel opp til datamaskinprodusentene om de ønsker å bruke en eller flere av datamaskinens USB C-porter til lading. Google valgte å legge inn en USB C-port med ladestøtte på hver side av Chromebook Pixel 2, slik at brukerne selv kan velge hvor de ønsker å koble til laderen.

USB C-kontakten kan også brukes til å overføre andre signaler enn USB, inkludert Displayport-signaler, som er det mest kompetente skjermsignalet. Displayport-støtten sørger i sin tur for at det også er mulig å få VGA-, DVI- og HDMI-signaler fra en USB-C-kontakt (hvis datamaskinprodusenten har valgt å sende ut bildesignaler fra USB-C-kontakten). I motsetning til de tradisjonelle USB-bildeskjermløsningene er USB-C en ordentlig bildeskjermutgang og ikke en form for ekstern skjermkortløsning. Dette betyr at USB-C-kontakten kan levere samme bildeskjermytelse som en standard Displayport-kontakt.

USB-huber har tradisjonelt blitt brukt til å utvide antallet USB-porter på en datamaskin. Nå finnes det også USB-C-huber som har tilkoblingsmuligheter for bildeskjerm. USB-C kan nemlig ikke bare brukes for ett signal om gangen. Ved først å koble datamaskinens lader, en bildeskjerm og USB-tilbehør (f.eks. tastatur) til en USB-C-hub, kan alt øvrig utstyr deretter kobles til datamaskinen med én enkel kabel.

Portene på datamaskiner er fullstendig bakoverkompatible. Dette betyr at en Thunderbolt-port med Mini-displayport-design også fungerer som en Mini-displayport-utgang. Vanlig tilbehør for Mini-displayport, som DVI-adaptere, kan derfor enkelt kobles til datamaskinenes Thunderbolt-porter. Thunderbolt-porter med USB-C-design, fungerer også som vanlige USB-porter. Lyn-symbolet brukes også på portene for å indikere hvorvidt de har Thunderbolt-støtte. En USB-C-kontakt uten lyn er en vanlig USB-kontakt, mens en USB-C-kontakt med lyn, også er en Thunderbolt-kontakt. Vær oppmerksom på at det ikke er mulig å få Thunderbolt-funksjonalitet gjennom en vanlig USB-C- eller Mini-displayport-kontakt. For det andre er ikke Thunderbolt en egen signaltype, men en kombinasjon av både data- og bildeoverføring. Bildeoverføringen er et tradisjonelt Displayport-signal, og data­overføringen er faktisk standard PCI Express (se Datamaskin 16). PCI Express har tidligere bare vært brukt inne i datamaskiner for å koble til grafikkort og lignende, men nå gjør Thunderbolt det mulig å koble til slike ytelsesenheter eksternt. Thunderbolt er dermed en flerfunksjonell port som gjør at kompatible datamaskiner ikke bare kan utvides med interne PCI Express-kort, men også tilsvarende eksterne Thunderbolt-dongler.

Hastigheten for Thunderbolt har økt over tid. Thunderbolt har gått fra en kapasitet på opptil 10 GB/s til hele 40 GB/s. Når USB 3.1 generation 2 tas i bruk, blir USB-grensesnittet like raskt som Thunderbolt var i den første versjonen som ble lansert. 

Noe som er litt spesielt med Thunderbolt, er at teknologien støtter seriekobling av ­enheter. Du kan for eksempel koble en ekstern Thunderbolt-harddisk til datamaskinen, og deretter koble en skjerm til harddisken slik at de tre enhetene ligger i serie med hverandre. Totalt kan opptil sju enheter3 seriekobles på denne måten, under forutsetning av at enhetene har doble Thunderbolt-porter. Hvor mange av disse enhetene som kan være skjermer, er begrenset av datamaskinens skjermkort. Det vil også bli lansert adaptere fra Thunderbolt til tradisjonelle harddisktilkoblinger, slik at det blir mulig å koble en vanlig ekstern harddisk på slutten av en kjede.

I skrivende stund er det fortsatt få Thunderbolt-produkter på det nordiske markedet. Det har kommet noen få eksterne harddisker, noen nettverkskort samt en og annen dokkingstasjon. Thunderbolt har vist seg å være dyrt i forhold til for eksempel USB, noe som gjør at teknologien (i hvert fall i begynnelsen) bare vil bli brukt når den virkelig trengs. Den vil altså ikke kunne utkonkurrere USB i overskuelig fremtid.