Dessverre brukes SI-prefiksene noe feilaktig i dataverdenen. SI-prefiksene kilo, mega, giga, tera og peta tilsvarer egentlig jevne tusenmultipler. En kilogram tilsvarer nøyaktig tusen gram, og en kilometer tilsvarer nøyaktig tusen meter. Dette betyr at forholdet mellom kilobyte, megabyte, gigabyte og terabyte er som følger:

Det er på ovennevnte måte som harddisk- og minnekortprodusenter regner når de beskriver størrelsen på lagringsenhetene sine. Operativsystemer regner imidlertid på en annen måte som stemmer bedre med tallbasen to, som er den måten datamaskiner alltid bruker.

Det er blitt utviklet et nytt sett med prefikser som er mer passende å bruke i dataverdenen. De passer bedre med datamaskinens måte å regne på (tallbasen 2 i stedet for 10), og de havner ikke i konflikt med de etablerte SI-prefiksene. Enn så lenge brukes de vanligvis bare når det er behov for å tydeliggjøre hvilken av regnemåtene som brukes, men forhåpentligvis blir de bransjestandard innen kort tid.

Jo større harddiskens totale kapasitet er, desto flere gigabyte er det som skiller mellom de to måtene å regne på. På grunn av dette er det mange som i dag legger merke til denne «misvisende» kapasitetsangivelsen når de kjøper en ny større harddisk. At det «mangler» en enkelt gigabyte på den gamle harddisken merkes knapt, men når det «mangler» nesten 100 GB på en ny 1 TB-harddisk, virker det litt merkelig. Det har blitt rettet kritikk mot produsentenes måte å velge det tallet som høres best ut, men å oppnå en forandring er vanskelig siden alle produsentene må bytte regnemåte samtidig. Ellers ser en produsents harddisker dyrere ut enn andres. Det positive med at alle regner på samme måte er at det ikke gjør prissammenligninger mellom ulike harddisker vanskelig.

Harddisken har lenge hatt en ubestridt status som det beste lagringsmediet for store datamengder. Kapasitetsmessig har utvikling gått fort gjennom årene, men teknologien er fortsatt lik den opprinnelige. Harddisken er oppbygd av roterende magnetiske plater som en mekanisk arm leser data fra og skriver data til. Denne oppbygningen gjør harddisken følsom for mekaniske påkjenninger som oppstår hvis den for eksempel ristes eller mistes i gulvet. Platene finnes i forskjellige størrelser, kapasiteter og hastigheter, og lesearmen kan være mer eller mindre intelligent. Alle disse faktorene gjør at det finnes mange varianter av harddisker å velge mellom. Les mer om den tekniske oppbygningen i Datamaskin 9.

2,5"-harddisker er normalt 9,5 mm tykke. Det kan virke tynn, men i takt med at våre bærbare datamaskiner er blitt stadig tynnere, har behovet for enda tynnere 2,5"-harddisker oppstått. Nå er derfor også 7 mm tykke harddisker vanlige. I ekstern sammenheng har utviklingen gått motsatt vei. Der er det nå vanlig med opptil 15 mm tykke eksterne 2,5"-harddisker (f.eks noen 2 TB-harddisker i 2015).

SATA har mange fordeler:

• Kontakter og kabler er mindre.
• Kabelen er enklere å trekke i kabinettet.
• SATA har høyere overføringshastighet.
• Det brukes alltid én kabel per enhet. Dette betyr at slitet med jumper-konfigurasjoner er en saga blott.

SATA finnes i tre versjoner som kalles SATA 1,5 Gb/s, SATA 3 Gb/s og SATA 6 Gb/s. Tidligere ble SATA-versjonene kalt henholdsvis SATA 1, SATA 2 og SATA 3, men SATA 3 (dvs. SATA 6 Gb/s) ble lett forvekslet med SATA 3 Gb/s (dvs. «SATA 2»). Noen ganger benevnes SATA-versjonene ut ifra hvor mange megabyte pr. sekund de kan overføre når overhead-data ikke regnes med (de dataene som beskriver dataene som sendes).

Det er behov for SATA 6 Gb/s nå for tiden ettersom dagens SSD-enheter er raskere enn SATA 3 Gb/s. De forskjellige SATA-versjonene er kompatible med hverandre, noe som betyr at for eksempel en SATA 6 Gb/s-harddisk kan kobles til en SATA 3 Gb/s-port på hovedkortet.

Det vanligste er at hovedkortet har fire eller flere SATA-porter og at det kreves en port for hver enhet. I dag bruker også optiske enheter SATA, noe som gjør at det noen ganger oppstår en mangel på SATA-porter. Dette kan enkelt og billig løses med et ekspansjonskort (en ekstra SATA-kontroller som kobles til en PCI Express- eller PCI-sokkel).

SATA-kabelen som brukes til å koble sammen hovedkortet og harddisken, er betydelig smalere enn EIDE-kabelen, noe som betyr at den ikke er i veien for luftgjennomstrømningen på samme måte.

Mini SATA-kontakten har ikke plastrammene som de andre SATA-kontaktene har rundt seg. Dette betyr at tilkoblingen blir enda mindre. Sammenlign med bildet der to SSD-enheter ligger ved siden av hverandre. Den til venstre har den tradisjonelle SATA-tilkobling, mens den til høyre har den nye Mini-SATA-tilkoblingen.