Kanalplanlegging

På samme måte som det ble beskrevet i Nettverk 8.3 er 2,4-båndet den vanligste frekvensbåndet for trådløse nettverk. Den strekker seg fra 2 400 MHz til 2 483 MHz (totalt 83 MHz). I tillegg til trådløst nettverk brukes det også for Bluetooth, tastatur, mus, lydoverføring, videooverføring, mikrobølgeovner og mye mer. Det er derfor svært trangt i båndet, og de mange signalene forstyrrer hverandre lett. 

Det er komplisert å bygge et trådløst nettverk som kan håndtere store mengder data (spesielt hvis det skal ligge i 2,4 GHz-båndet). Når to trådløse nettverk med overlappende dekning kommuniserer på nøyaktig samme frekvens, forstyrrer de nemlig hverandre. For å tydeliggjøre dette er frekvensbåndet delt opp i flere kanaler som tilsvarer de forskjellige valgbare frekvensene i frekvensbåndet. De fleste trådløse rutere og tilgangspunkter gi inntrykk av at det er 13 kanaler å kommunisere på:

Det stemmer ikke med virkeligheten at det er 13 kanaler, siden hver kanal er 20 MHz bred. Som vist i listen ovenfor, er det ikke 20 MHz mellom hver kanal. Det finnes bare 20 MHz separasjon mellom kanal 1, 5, 9 og 13. Det er dermed egentlig bare fire kanaler. Alle andre kanaler overlapper hverandre.

I administrasjonsgrensesnitt for nesten alle rutere og tilgangspunkter er det mulig å velge kanalbredde (20 MHz eller 40 MHz). Et trådløst nettverk må nemlig egentlig ta i bruk 40 MHz for å nå de høyest mulige hastighetene i 2,4 GHz-båndet.

Med flere tilgangspunkter i samme bygning bør imidlertid 20 MHz brede kanaler brukes. Årsaken til dette kan virke merkelig, men det er fordi 20 MHz brede kanaler i denne sammenheng gir best ytelse. Det begrenser selvsagt hvor høye hastigheter hver enkelt klient kan komme opp i, men det øker øke den totale kapasiteten for hele det trådløse nettverket.

Årsaken til at den totale kapasiteten på nettverket øker, er at to tilgangspunkter med overlappende dekning ikke bør kommunisere på samme kanal. Med 20 MHz brede kanaler finnes det som tidligere nevnte, tre kanaler å velge mellom. Med 40 MHz brede kanaler finnes det bare to, noe som gjør det svært vanskelig å installere mange tilgangspunkter uten at to av dem som bruker samme kanal, overlapper hverandre et sted (spesielt hvis forstyrrelser fra eventuelle nabonettverk også tas i betraktning).

Valg av 20 MHz brede kanaler fører til at én enkelt tilkobling aldri kan bli raskere enn 217 Mb/s. Nettverkets total kapasitet kan samtidig bli enorm. Et tostrømsbasert Wireless N-nettverk med fire 20 MHz-tilgangspunkter spredt på kanal 1, 6 og 11, kan i teorien flytte 144 Mb/s per tilgangspunktet og dermed totalt 576 Mb/s. Ved å legge til ytterligere to tilgangspunkter, øker den totale kapasiteten til 864 Mb/s. Du må bare være strategisk ved valg av kanal. Her er et eksempel.

I følgende Unifi-system brukes fra begynnelsen tre tilgangspunkter (les mer om Unifi i Nettverk 10). Siden det bare er tre tilgangspunkter, kan de ha hver sin kanal. Hvis enda et tilgangspunkt skal installeres (på det valgte stedet), må imidlertid en av kanalene brukes på nytt. Det ny tilgangspunktet bør da bruke kanal 1, fordi det andre tilgangspunktet som bruker kanalen (arbeidsrom) er seg langt borte. Tilgangspunktene i garasjen og gangen kommer sannsynligvis til å overlappe med det nye tilgangspunktet. Det er derfor ikke hensiktsmessig å la det nye tilgangspunktet bruke kanal 6 (som i garasjen) eller kanal 11 (som i gangen).

I 5 GHz er-båndet er det betydelig mer plass. Det strekker seg fra 5 170 MHz til 5 725 MHz, men det er ikke alle frekvenser mellom som kan brukes til trådløs nettverkskommunikasjon. Noen frekvensområder i området er reservert for andre typer kommunikasjon.

I 5 GHz-båndet er det i motsetning til i 2,4 GHz-båndet, ingen problemer med å bruke 40 MHz brede kanaler. Det er til og med mulig å bruke 80 MHz brede kanaler. Det er heller ikke så mye forstyrrelser fra annen forbrukerelektronikk som i 2,4 GHz-båndet. Dette betyr at den faktiske overføringshastigheten blir betydelig høyere i 5 GHz-båndet, selv om det medfører en ulempe i form av rekkevidden (se Nettverk 8.13).

Blant forbrukerelektronikk er det mest vanlig å bruke én eller flere av kanalene nedenfor.

Ved bruk av 40 MHz brede kanaler brukes to av kanalene samtidig (for eksempel kanal 36 og kanal 40). Ved bruk av 80 MHz brede kanaler brukes alle fire. I denne sammenhengen blir 5 GHz-båndets kort rekkevidde noe positivt. Siden 5 GHz signalet ikke når så langt, kan naboer som bor tett, dra nytte av alle disse kanalene samtidig uten å forstyrre hverandre.

I mer avanserte tilgangspunkter finnes det enda flere kanaler i 5 GHz-båndet:

Bruk av disse kanalene (kanal 52 til 140) stiller krav til maskinvaren. Tilgangspunkter som kommuniserer på disse kanalene må ha funksjoner for dynamisk frekvensvalg. Det dynamiske frekvensvalget gjør at for eksempel militær radar kan få tilgangspunktet til å bytte kanal for ikke å forstyrre radaren (som bruker samme frekvens).

På samme måte som i 2,4 GHz-båndet er det mulig å overføre mer data jo større kanal­bredde det trådløse nettverket har. Med Wireless N blir det samme teoretisk maksimums­hastigheter som i 2,4 GHz-båndet. Forskjellen er at det er rimelig å bruke 40 MHz brede kanaler i 5 GHz-båndet, noe det knapt er i 2,4 GHz-båndet.

Med Wireless AC blir det vesentlig høyere hastigheter.

Unifi Fast roaming-teknologien, 802.11k, -r- og -v-standardene er bra for å påskynde byttet mellom aksesspunkter. Det innebærer imidlertid ikke at Unifi Fast roaming og nevnte 802.11-standarder løser all roaming-problematikk. Det trådløse nettverket må være oppbygd på en måte som gjør at klientene har aksesspunkter å roame mellom.

God planlegging er helt avgjørende for å få et velfungerende roaming-nettverk. Aksesspunktenes dekning må overlappe hverandre, slik at klientene har mulighet til å bytte aksesspunkt mens de fremdeles har god dekning. Hvis aksesspunktenes dekning skal overlappe, må de ha korrekt valgte kanaler for ikke å forstyrre hverandre.

Grundig testing er vanligvis også nødvendig for å få et velfungerende roaming-nettverk. Et trådløst nettverk kan se perfekt ut i teorien, men klientene belaster det ikke alltid som forventet. Siden kontrolleren samler inn all informasjon på ett sted, kan administratoren tilpasse det trådløse nettverket etter det faktiske bruksmønsteret i stedet for etter teoretiske modeller.

For å slippe å fysisk flytte aksesspunkter kan tre parametere justeres i aksesspunktene på en slik måte at de samarbeider bedre:

• RSSI-terskelen
• uteffekten
• maks. antall tillatte klienter

RSSI-terskelen gikk vi gjennom i Kapasitetsplanlegging. Hvis for mange eller for langsomme klienter er koblet til et aksesspunkt, bør terskelen heves (stilles nærmere 0 dBm). En terskelheving kan bare gjøres under forutsetning av at det finnes alternative aksesspunkter som klientene kan koble seg til.

Hvis to aksesspunkter på samme kanal er for nære hverandre rent fysisk, kan uteffektene deres stilles ned. Da når de ikke like langt og forstyrrer dermed heller ikke hverandre. 

Sist men ikke minst: Antall tillatte klienter kan begrenses hvis et aksesspunkt blir overbelastet. Som regel er dette en nødløsning. Problemet bør egentlig løses ved fysisk å flytte aksesspunktene.